Shopping Cart
Your Cart is Empty
Quantity:
Subtotal
Taxes
Shipping
Total
There was an error with PayPalClick here to try again
CelebrateThank you for your business!You should be receiving an order confirmation from Paypal shortly.Exit Shopping Cart

Grethes Healingrom

Regresjon, hypnoterapi og klarsynt healing

DØDEN

Kan ord dekke det vi kjenner når det er snakk om døden? Vanskelig å si. Noen klarer å utrykke det, mens andre ikke finner ord. Noen tror på et liv etter døden, andre ikke. Det hender jeg selv vakler, selv om jeg vet det jeg vet, og det jeg ønsker å tro. Døden er døden av det fysiske deg, det jordiske deg, den vi har blitt kjent med her på jorda. Av (til) jord er du kommet, til jord skal du bli, av (til) jord skal du igjen oppstå. Hva betyr det egentlig? At vi blir reinkarnert?

Hva med alt det vi ikke vet om deg, det som er ditt jeg? Det er nok mer av deg enn det vi kjenner til her på jorda. Du, jeg og oss, er så mye mer enn det vårt øye kan se. Her på jorda er du en ørliten brøkdel av hele deg.

Om vi bare hadde vist alt, ja da ville vi antagelig ikke vært like stor på det, gått med nesen i været og trodd vi var noe mer enn andre. For det tror nemlig noen av oss, jeg sier oss for å unngå å sette enkeltmennesker i bås. De aller fleste av oss har en tendens til å tro de er mer enn andre, mer enn dyra for eksempel. Vi tar dyr (med dyr mener jeg alt av dyr) med makt, dreper dem, burer dem inne, bruker vold og gjør oss selv til herskere over dem. Noen vil kanskje protestere på det, men det er helt greit.

Om flere kunne se det jeg mener å kunne se, ville flere se at vi mennesker er små, så bitte bittesmå. Vi er som små maur som kravler rundt og tror vi er kjemper i universet. Men det er vi ikke. Ikke bare fordi vi er så små fysiske, men fordi vi kun er en liten brøkdel av det vi egentlig er, sett i det store bildet. Vi er delt, en liten del her på jorda og resten der ute et sted. Enn vet vi ikke med sikkerhet hvor der ute er, men like fullt er den der. Om vi bare kunne et lite øyeblikk få et raskt lite blikk inn i den parallelle verden, hvor den andre delen befinner seg, - da ville vi endret våre tanker om hvor stor eller liten vi er her på jorda.

Det skjer så mye vi ikke helt klarer å forholde oss til, så mye vi ikke klarer å se noen som helst mening i. Men kanskje er det best sånn. Nettopp fordi vi mennesker er så vanvittig små i det store bildet, er vi ikke i stand til å se, forstå eller noen gang fatte meningen med livet. Selv om noen mener at de gjør det. Når vi tenker på alt det vonde som skjer med mennesker, og med dyr, så blir vi så fortvilt at vi nekter å se at det i det hele tatt kan finnes noen mening i det. Vårt lille fysiske jeg, meg og deg er ikke i stand til å begripe sånt. Derfor er det kanskje like bra at vi ikke forstår, for hadde vi det, ja så hadde vi kanskje ikke vært i stand til å være et mennesker fullt ut.

Vi er svært intelligente vesen, bare ikke så intelligent vi selv tror, eller liker å tro. Men det er greit, det er like bra. Det er sikkert også like bra at vi ikke innser selv hvor små vi egentlig er.

Døden er for noen en befrielse fra alt det vonde, alt det de ikke klarer stå ut med. Det vi skulle forstått - er at disse som avslutter livet sitt av egen fri vilje, gjør det på lik linje med Jesus. De ofrer seg selv for oss andre. Men kanskje for helt andre grunner enn det vi er i stand til å se. Å kunne se at det var meningen helt fra start, at de skulle forlate oss på denne grusomme måten, er ikke for gitt. Slik jeg ser det, lærer det oss noe nyttig, noe viktig. Vi ser det stadig vekk når vi mister noen, at vi lærer å se hverandre på en litt annen måte. Vi lærer å forstå andre og oss selv bedre. Å akseptere hverandre mer, er en konklusjon vi ofte ser etter slike offer.

Vi mennesker har noen gang tungt for å lære visse ting om oss selv, fordi vi så lett blitt dratt inn i suget av illusjoner - skapt av andre. Vi er skapt for å la oss lede, vi er skapt for å følge flokken, det er helt naturlig at vi ikke liker å være utenfor. Derfor er det så altfor lett å følge trenden, især for de unge. Noen av oss føler skam med tanke på oss selv, når vi lar oss trekke inn i dragsuget av hat, av selvforakt, av sjalusi, av begjær og av grådighet. Alt dette til tross for at vi vet bedre, til tross for at vi helst ikke ønsker å bli dratt inn. Men så klarer vi det ikke, vi er for svake, vaklende. Senere når vi innser hva vi gjorde, skammer vi oss. Vi bestemmer oss i beste fall for å endre karakter, bli en bedre utgave av oss selv, bli den vi vet vi kan være og den vi ønsker å være.

Når noen ofrer seg selv for menneskeheten, lærer litt mer om oss selv. Det er bra vi kjenner anger når vi gjør noen urett, det er bra vi innser vår ynkelighet når vi ikke står imot pådriverne for hykleri. Likevel, vi skal tilgi oss selv, tilgi oss selv våre menneskelige egenskaper, fordi, så lenge vi innser våre mistak er det håp.

Alt det som er å være et menneske, skjer på godt og vondt, det er sånn det skal være det. Vi kommer til verden ren, men vi kommer også med en plan, og i denne planen ligger det aller meste av menneskelige egenskaper og laster. Vel, vi har lært å kalle det laster, men virkeligheten er den at vi egentlig er perfekte, vi er perfekte skapninger av Universet, av skaperkraften vi liker å kalle Gud, Allah eller hva det måtte være. Vi er slik vi er ment å være, for at vi skal kunne lære.

Toleranse og respekt er to ord vi lærer oss å kjenne på i tunge stunder hvor vi mottar budskap om død, når vi får høre at noen frivillig har ofret seg for menneskehetens synder.

Så gå i fred menneske, og takknemlighet være med de som har gått over i lyset <3

Å FINNE MEG SELV

Jeg fortsetter å jobbe med ønsket jeg har for meg selv, som jeg har gjort i lang tid nå, det å finne ut hvem jeg egentlig er og hva jeg ønsker i livet. Forsøker å lete inni meg selv etter kjernen, det virkelige jeg. Og jeg finner!

Jeg er et slags produkt av min oppvekst, av det som livet har gitt meg av erfaring. Som voksen og selvstendig vet jeg at jeg ikke trenger være det produktet lenger om jeg ikke vil. Og det vil jeg ikke.

Og nettopp det er essensen som driver meg fremover mot å bli den jeg vil være og den jeg faktisk er. Det har vært min oppgave i ganske lang tid nå og jeg kommer nærmere og nærmere målet.

Jeg ønsker også å bli den beste utgaven av meg selv som jeg kan klare å bli.

I mange år av mitt liv har jeg kjent en kraft som har drevet meg mot noe, men uten at jeg kunne forstå hva denne kraften var, hvorfor den var der, og ikke minst hva dette noe er.

Nå derimot kan jeg merke at jeg nærmer meg dette noe, og har etter hvert fått teften av hva det kan være. Svaret ligger gjemt i mange av hendelsene som har dukket opp i livet mitt.

Gjennom livet endres tankene våre og derav våre handlinger som følge av dette. Vi vet at det å tenke først før vi handler kan være smart. De gangene vi gjør motsatt kan være de gangene vi gjør ting som ikke akkurat legger seg inn i rekken av ting vi er mest stolte av. Dette har jeg tatt på alvor og lagt meg i trening ved å observere meg selv som et tenkende objekt. Vrient i starten, men det ble heldigvis lettere etter hvert, og nå synes jeg det fungerer nesten plagsomt bra. Plagsomt all den tid jeg tar meg selv i å gulpe opp ubearbeidet skvalder, for så å angre etterpå. Noen ganger forsøker jeg å ro meg i land, andre ganger er det bedre å la det være...

Mange av disse handlingene skjer helt av seg selv fordi de er innlærte handlinger plukket opp fra de jeg vokste opp med. Barn tilegner seg lærdom fra sine omgivelser, de lærer i den skolen de går. De gjør sjeldnere egne valg med mindre de blir oppfordret til det, og det skjedde ikke med meg. Jeg ble opplært og slik skulle det være den gangen da. Det var best å gjøre det vi ble fortalt.

Også de gangene det ikke var meningen jeg skulle lære, lærte jeg fordi jeg var i læremodus slik de aller fleste barn er. Barn suger til seg det aller meste av det de ser og opplever, både på godt og vondt. De ser hvordan vokse beter seg, det være seg talemåte, ganglaget, handlemønster, vaner, uvaner og masse annet. Tenk alt barn skal lære av sine nærmeste de første leveårene, det er ikke så rent lite. Og de lærer.

Jeg lærte mye jeg skulle ønske jeg ikke hadde lært, det jobber jeg ennå med å avlære eller forløse. Men det nytter! Det er en lang og god prosess. Den fører mange vonde følelser med seg, men vonde på en god måte, all den tid jeg vet det går rett vei.

Å bli klar over egne handlinger er etter mitt skjønn halve veien til å forløse dem. Det er faktisk ikke så vanskelig oppgave så lenge du er klar for det. Å være klar for å skape endring er kanskje den andre halvdelen av oppgaven. Så kan det se ut til at resten går litt av seg selv. Når vi er klar for å gjøre endringer i livet vårt, setter vi i gang prosessen bare ved å ville det, intensjonen blir satt og er avgjørende for resultatet.

Jeg simpelthen elsker det når jeg oppdager at jeg har klart å komme i mål etter jobbing med å bli kvitt et eller annet gammelt mønster, når jeg forstår at det er lagt bak meg. Å, som det betaler seg, for strevet jeg har hatt for å komme dit! Da kan jeg kjenne stoltheten over et godt stykke arbeid. Det som gjør livet lettere og bedre for meg selv, og den gode følelsen av at det er min egen fortjeneste. Jeg er den som skaper endringen og den som fortjener den gode følelsen det gir av mestring.

TID

Livet ditt er her og det er nå i dette øyeblikk. I går var fortid og i morgen er fremtid. Hvert minutt som går bringer deg inn i fremtiden og vil bli fortid etter som du legger dem bak deg.

Vi mennesker har lært som en uskreven regel at vi skal se tilbake og minnes, gjerne for at vi skal lære av det, sånn at vi på den måten kan se fremover og gjøre ting bedre.

Vi lærer også at vi skal se fremover hele tiden, huske at det viktig for å legge et godt grunnlag for hvordan vi skal ha det fremover. Sjelden hvordan du skal ha det akkurat NÅ.

Hvor ofte har du derimot hørt at du ikke skal tenke på fortiden, at det ikke er viktig, du skal ikke tenke på fremtiden, det er heller ikke viktig. Det finnes ikke fortid og det finnes ikke fremtid ( Eckhart Tolle), og det er kanskje helt rett. Dagen i dag var fremtiden i går og dagen i dag blir fortid i morgen, altså finnes det egentlig kun NÅ til enhver tid. Hvert steg du tar eksisterer kun i nåtid. Det er helt umulig å ta et steg i fortid eller i fremtid så lenge du er i nåtid. Fortid, nåtid og fremtid er kun et begrep om i hvilken tid vi snakker om.

Vi mennesker er veldig opptatt av begrepet tid, det opptar oss og tar mye av, ja nettopp- vår tid. Vi sier uavlatelig at tiden flyr så altfor fort, til og med barn sier det. Har du noen gang tenkt over hvor ofte du selv sier det eller tenkt over hvor ofte andre sier det? Hvorfor gjør vi det og hvorfor er vi så opptatt av det?

Personlig er jeg litt opptatt av at vi er så opptatt av dette med tid. Jeg har en dog kommet frem til en (personlig)teori om hvorfor vi opplever at tiden går så mye fortere. Har du hørt begrepet "den kollektive bevisstheten" ? Vel, det er den vi universelt blir påvirket av på forskjellige måter og fra forskjellige deler av verden.

Noen bruker den kollektive bevisstheten bevisst i gruppebønn eller meditasjon for å hjelpe f.eks. jorda vår, et spesielt sted eller mennesker. Gjennom felles bønn er dette kraftfullt. Det finnes mange fantastiske historier om dette fenomenet. Har selv ledet slike grupper og mottatt sterke og gode tilbakemeldinger på virkningen av dette.

Men kanskje det viktigste som er verdt å se nærmere på, etter min mening, er hva og hvordan vi påvirkes av den kollektive bevisstheten. Når f.eks. en hel verden sitter og ser på samme hendelse på tv, som f. eks en stor naturkatastrofe, gjør det noe med oss. De aller fleste blir berørt på en eller annen måte. Kan du tenke deg at du er så sensitiv at du tar inn andres følelser? Vel det kan jeg fortelle deg at du mest sannsynlig kan, bare at du vet det ikke selv, du har aldri sett sånn på det eller noen gang vurdert sannsynligheten for at det kan være sånn.

Eller vi sitter i hver vår del av verden og opplever fortvilelse over det vonde som skjer rundt omkring, det være seg krig, vold, rusmissbruk og annen galskap. Vi får det servert hver eneste dag via media. Det berører så godt som alle mennesker, vi blir grepet av dette og opplever kanskje hjelpeløshet, fortvilelse, sorg, redsel, frykt og lignende.

Tenk dere en hel verden som blir berørt av det samme, vi sanser emosjonen fra omgivelsene og lider (medlidende)med involverte. Snart ligger det en slags tåke( den kollektive bevisstheten) av følelser og medlidenhet over oss og vi kan ikke unngå å merke den, selv om vi ikke forstår og er bevisste over hvor påvirket vi blir av den.

Vi sanser følelsene og tror det ligger hos oss selv, vi føler oss tung, sliten, trøtt og kanskje deprimert, og så leter vi litt i blinde etter en årsak, uten å helt finne den eller forstå den. Det sprer seg som ild i tørt gress og lite forstår vi. Vi er fanget inn i lidelsen i den

kollektive bevisstheten.

Tenk deg at det samme kan skje når så mange mennesker snakker om hvor fort tiden går, og opplevelsen av dette blir så sterk at før du aner det har det skjedd noe med tidsperspektivet vårt eller tidssonen, uten at vi begriper det.

Og det som jeg forstår antagelig ikke er mulig, men som jeg ikke klarer fri meg fra tanken på allikevel, er at tiden faktisk blir påvirket av vår sterke tro på at tiden flyr fortere! Jeg vet at det er galskap å si det og at jeg lett kan bli stemplet som forskrudd, men det får så være, all den tid jeg sier at dette kun er min opplevelse av det og en teori som jeg har kommet frem til på egen hånd.

Hadde vi vært mindre opptatt av tiden og kanskje heller sagt det motsatte, tiden går seint, ja så tror jeg faktisk det hadde slått likedan ut.

Tiden bare er har jeg ofte tenkt, men ikke helt selv forstått hva jeg egentlig mente med det. Kanskje vi skulle tenke litt mer på det?

Vel, jeg har iallefall grublet en del på det, og en natt våknet jeg med en setning i hodet som jeg forsto instinktivt at jeg måtte skrive ned for å klare huske på morgenen. Setningen lød slik: " Tid er ledetråder som fører frem til noe!"

Setningen har bare ligget der og ventet på at jeg skal forstå den. Vet ikke om dens fulle betydning ennå har nådd inn,(kanskje den innehar et større budskap?) men essensen forstår jeg. .

Fortid, nåtid og fremtid er kun et begrep om i hvilken tid vi snakker om. Ledetråd som fører deg frem til enten fortid, nåtid eller fremtid, noe som har skjedd, som skjer eller noe som skal skje. Det leder deg frem til det aktuelle.

«Tiden er Guds måte å hindre alt fra å hende på én gang." (sitat John Wheeler)

Dette er en artig vri, fin måte å se tid på.

«Hva er tid? Hvis ingen spør meg, vet jeg det. Men hvis noen spør meg, vet jeg det ikke.» ( Augustin av Hippo 13/11. 354 - 28/8 430 biskop og teolog.)

Er en fiffig måte å si det på.

GRÅTEN SOM TRØST

Er ikke som dem, jeget, individet meg, blir som usynlig.

Passer ikke inn, blir oversett, bevisst eller ubevisst.

Det smerter og det vokser seg til der inne et sted.

Ønsker meg bort fra dette såre, slitsomme, alle følelsene.

Langt bort, så langt bort at jeg slipper påminnelsen om dem.

Blir påminnet dem overalt hvor jeg kommer.

Å kjenne meg utenfor, er en kjent følelse, så kjent at den er trygg.

Enn hvor jeg beveger meg, i nye eller kjente terreng, følger den meg.

Kan ikke se at den noen gang vil forsvinne, den er så trofast.

I nytt terreng, prøves alltid det samme, finne innpass, være som dem.

Hver gang møter jeg det samme, døra synes lukket.

Bruker mange slags virkemidler for å avverge de såre følelsene.

Følelsen av å være utenfor og forsøk på å være som andre.

Hver eneste gang svikter dem meg, disse virkemidlene.

Noen ting er kommet for å bli, kan det se ut som.

Forsøker å leve med det og forsøker å leve uten det.

Begge deler synes uoppnåelig.

Følelsen av urettferdighet, setter sinnet i kok.

Følelsen av å være utestengt, setter tristheten i sving.

Følelsen av resignasjon, setter fortvilelsen i gang.

Så kommer gråten, som tar meg med inn i meg selv og skjermer meg for følelsene.

Gråten som alltid ligger der og venter, parat til å piple frem, når jeg trenger den.

Den vugger meg, frem og tilbake, puster trøst inn til sjelens fluktbase.

Trøsten forteller meg, du er verdifull i deg selv, kjenn det, vær der, bli der.

Sakte befrir den meg, fra det vonde og gjør meg komfortabel, med meg selv.

Jeg trenger deg ikke, jeg trenger meg, det blir min sannhet, også i dag.

0